The Man In The White Suit

Tenke seg til! Jeg blir overbegeistret bare av å lese om denne filmen. Så fort jeg får tak i den, skal jeg se den, og her skal du som er opptatt av retrofuturisme høre hvorfor:

The Man In The White Suit er en satirisk komedie fra 1951 laget av Ealing Studios. Den følger det tradisjonelle plottet til Ealing Studios: Mannen i gata mot det etablerte samfunnet. Men det som er så fantastisk her er at i 1952, altså året etter at filmen ble gitt ut, fikk nanoteknologien sitt store gjennombrudd.

Altså, tilbake til handlingen i filmen. Sidney Stratton, en briliant forsker som jobber på en tekstilfabrikk, finner opp et utrolig sterkt materiale som frastøter seg møkk og som aldri blir slitt. Utfra dette tekstilmaterialet lager han seg en kritthvit dress som ikke kan trekke til seg farge og som har et svakt lysskjær, fordi stoffet er radioaktivt! Stratton blit hyllet som en ekte "hero", helt til ledelsen ved tekstilfabrikken og fagforeningen finner ut av de faktiske konsekvensene - I det forbrukeren har handlet det han/hun har behov for av klær, vil man få en dramatisk nedgang i salget, og hele tekstilindustrien vil gå konkurs. Dermed begynner den elleville jakten på Sidney Stratton og hans fantastiske oppfinnelse. Høydepunktet skal være, (husk: jeg har ikke sett filmen ennå), scenen der Stratton i den lysende dressen løper nedover de mørke gatene med ledelsen og de ansatte ved tekstilfabrikken etter seg. Men det han ikke hadde forutsett var at tekstilmaterialet var slik at det gikk i oppløsning etter en tid, så stakkars Stratton løper mens dressen faller av i små partikler. Neste dag blir han sagt opp fra tekstilfabrikken, men han får med seg de kjemiske notatene sine. Han leser gjennom disse, og så er det akkurat som et lys går opp for han når han sier: "Nå skjønner jeg"!

Så se opp for Stratton der ute! Skulle ikke forundre meg om han en dag klarer å løse problemet, slik at vi får intelligente tekstiler som faktisk funker!:-)

Morgendagens telefon

Allerede på 50-tallet ble 3G-telefonen spådd en lysende fremtid. Vanligvis opplever vi at artikler i generen fremtidens "hva-det-måtte-være" er fulle av idéer som er helt på villspor eller det reneste tøv. Derfor utmerker denne artikkelen om fremtidens telefon seg. Så og si alt ved beskrivelsen av den fremtidige telefonen har blitt til virkelighet!

- Små videotelefoner med knapper man kan trykke på for å ringe direkte til hvor som helst i hele verden er fremtiden, sa Harold S. Osborne i 1952. Da var han pensjonert sjefsingeniør fra American Telephone & Telegraph. Osborne mente at det optimale brukergrensesnittet til en telefon var en liten enhet utstyrt med både audio- og videomuligheter.

Det er underholdene å lese ting som dette:

ON SOME night in the future a young man walking along Market Street in San Francisco may suddenly think of a friend in Rome. Reaching into his pocket, he will pull out a watch-size disc with a set of buttons on one side. He will punch ten times. Turning the device over, he will hear his friend’s voice and see his face on a tiny screen, in color and 3-D. At the same moment his friend in Rome will see and hear him.

Uansett hvor korrekt Osborne har vært i sine antagelser, er det en ting som ikke har blitt til virkelighet, men som helt klart er en artig tanke å leke med:

In the future, said Mr. Osborne, a telephone number will be given at birth to every baby in the world. It will be his for life. When he wants to call anyone, no matter where, he will merely push the buttons on his Lilliputian phone.“If he does not see or hear him, he will know his friend is dead,” the engineer concluded.

Ja, hva blir det neste? En telefon som kan spille musikk...?

Du kan lese hele artikkelen på Modern Mechanix sine hjemmesider.

Charles de Gaulle flyplassen - et retrofuturistisk ikon!

Instiutt for Retrofuturisme gir deg ----- Charles de Gaulle flyplassen! Et retrofuturistisk ikon.

(copyright Cambridge2000.com)

Det blir ikke stort kulere enn den flyplassen. Kanskje aller kulest er de invendige rullebåndene som går på kryss og tvers.


Den gang var det noen som satt seg ned å tenkte: "Sånn kommer en flyplass til å se ut i fremtiden". Vanntårnet utenfor bare understreker det samme:

(foto: Jacques Mosot)

Fremtiden er ikke hva vi trodde den skulle bli

Mange er opptatt av fremtiden. Ved Instiutt for retrofuturisme er vi opptatt av fremtiden slik vi engang trodde den skulle bli. Et ideelt retrofuturistisk bidrag gir deg følelsen av at "dette er gammelt, men de som lagde det trodde at det skulle gi et bilde av fremtiden".

Fremtiden er ikke hva vi trodde, er vår virkelighetsoppfatning.

Tips oss gjerne om gode retrofuturistiske innslag og oppslag. Send en e-post til retrofutur@gmail.com.