The Man In The White Suit

Tenke seg til! Jeg blir overbegeistret bare av å lese om denne filmen. Så fort jeg får tak i den, skal jeg se den, og her skal du som er opptatt av retrofuturisme høre hvorfor:

The Man In The White Suit er en satirisk komedie fra 1951 laget av Ealing Studios. Den følger det tradisjonelle plottet til Ealing Studios: Mannen i gata mot det etablerte samfunnet. Men det som er så fantastisk her er at i 1952, altså året etter at filmen ble gitt ut, fikk nanoteknologien sitt store gjennombrudd.

Altså, tilbake til handlingen i filmen. Sidney Stratton, en briliant forsker som jobber på en tekstilfabrikk, finner opp et utrolig sterkt materiale som frastøter seg møkk og som aldri blir slitt. Utfra dette tekstilmaterialet lager han seg en kritthvit dress som ikke kan trekke til seg farge og som har et svakt lysskjær, fordi stoffet er radioaktivt! Stratton blit hyllet som en ekte "hero", helt til ledelsen ved tekstilfabrikken og fagforeningen finner ut av de faktiske konsekvensene - I det forbrukeren har handlet det han/hun har behov for av klær, vil man få en dramatisk nedgang i salget, og hele tekstilindustrien vil gå konkurs. Dermed begynner den elleville jakten på Sidney Stratton og hans fantastiske oppfinnelse. Høydepunktet skal være, (husk: jeg har ikke sett filmen ennå), scenen der Stratton i den lysende dressen løper nedover de mørke gatene med ledelsen og de ansatte ved tekstilfabrikken etter seg. Men det han ikke hadde forutsett var at tekstilmaterialet var slik at det gikk i oppløsning etter en tid, så stakkars Stratton løper mens dressen faller av i små partikler. Neste dag blir han sagt opp fra tekstilfabrikken, men han får med seg de kjemiske notatene sine. Han leser gjennom disse, og så er det akkurat som et lys går opp for han når han sier: "Nå skjønner jeg"!

Så se opp for Stratton der ute! Skulle ikke forundre meg om han en dag klarer å løse problemet, slik at vi får intelligente tekstiler som faktisk funker!:-)